Det hele startet med en gulrot
Det hele startet med en gulrot.
En jente hadde tatt med seg en gulrot til barnehagen fra mormorens hage. En gutt undret seg:
«Hvorfor ser gulrota sånn ut?»
Jenta fortalte om mormorens forklaring. Kanskje gulrota hadde møtt på en stein under jorda og måtte finne en annen vei for å vokse videre?
En annen dag kom en gutt til barnehagen med en hel bunt gulrøtter. Han hadde vært på en gård sammen med mammaen sin og plukket gulrøtter like før frosten skulle komme. Han vasket jorda av gulrøttene og tok dem med til barnehagen.
Slik fortsatte utforskingen. Gulrøttene ble utgangspunkt for undring, fortellinger og nye spørsmål.
Fra gulrot til røtter
«Dypt nedi jorda strekker jeg mine røtter.»
En sang med dette motivet ble delt med oss av en mamma på gruppa. Sangens ord fant gjenklang i det vi allerede var opptatt av. Vi begynte å se sammenhenger mellom gulrøttene, fortellingen om steinen, røttene under jorda og barnas egne forestillinger om hvordan røtter vokser.
På verkstedet la vi en gulrot på et stort ark og festet garn til den. Vi inviterte barna inn i utforskingen:
Hvordan tror dere gulrota vokser under jorda?
Barna fikk bruke garnet til å synliggjøre sine egne forestillinger. Med trådene tegnet de røttenes veier gjennom jorda. Noen tråder strakte seg i én retning, andre bøyde av, krysset hverandre eller fant nye veier.
Vi krøllet sammen deler av arket for å representere steiner i jorda – inspirert av farmorens fortelling. Hva skjer når en rot møter en hindring? Må den stoppe, eller kan den finne en annen vei?
Gulrota ble mer enn en gulrot. Den ble en inngang til å utforske vekst, motstand, sammenhenger og muligheter.
Når røttene flytter inn i rommet
Inspirert av verkstedet bestemte pedagogene seg for å invitere flere barn inn i en felles arbeidsøkt på Slørskyrommet.
Vi samlet oss rundt den store rota i rommet. Sangen ble spilt i bakgrunnen og dannet et lydlandskap for det som skulle skje.
Pedagogen inviterte barna til å forestille seg:
Hvordan ville du ha vokst dersom du var en rot under jorda?
Hvilken vei ville du ha tatt?
Hvilke hindringer ville du ha møtt, og hvordan ville du ha funnet veien videre?
En etter en fikk barna vise hvordan de forestilte seg at røttene kunne vokse. Kroppene beveget seg gjennom rommet. Noen klappet rytmer, mens andre utforsket røttenes bevegelser og retninger. Bevegelse, rytme og melodi ble en del av uttrykket.
Røttene fikk liv gjennom barnas kropper. De vokste, bøyde seg, møttes og skilte lag. Det oppstod et felles uttrykk der hvert barn bidro med sin egen forestilling.
Barnas stemmer og oppdagelser
Underveis delte barna tanker og observasjoner:
«Det ligner på et spindelvev.»
«Røtter vokser i jorda.»
«Det er masse røtter overalt.»
«Alle vokser samtidig.»
«Det er røtter rundt rota som ser ut som et fengsel.»
«Det røde garnet ser ut som jord som dekker over røttene.»
Barnas utsagn åpnet for nye måter å se det vi hadde skapt sammen på. Røttene kunne ligne på et spindelvev, et fengsel eller et nettverk av forbindelser. Garnet kunne forestille røtter, jord eller noe som både omgir og begrenser.
Det samme materialet rommet mange ulike fortolkninger. Barnas perspektiver ble ikke nødvendigvis like, men de eksisterte side om side og beriket den felles utforskingen.
Pedagogisk refleksjon – rom for å tenke annerledes
Når vi ser tilbake på prosessen, blir vi opptatt av hvilken betydning det har å skape rom for barnas egne uttrykk og fortolkninger.
En gulrot ble utgangspunktet for en undersøkende prosess som beveget seg fra en konkret gjenstand til fortelling, sang, materialutforsking, bevegelse og felles refleksjon. Underveis fikk barnas tanker utvikle seg og ta nye retninger.
Vi ser en frihet i uttrykket. Et språk som gir næring til tanker, og som åpner for at barna kan undersøke verden på flere måter. Gjennom kropp, rytme, bevegelse og materialer kan de uttrykke ideer som kanskje ennå ikke har funnet sin form i ord.
Når vi ikke gir barna en fasit på hvordan røttene skal vokse, får de mulighet til å prøve ut egne hypoteser, utfordre hverandres forestillinger og oppdage nye sammenhenger. Vi øver oss på å tenke annerledes og stille spørsmål ved det vi tar for gitt.
Ingen av barnas uttrykk trenger å være det riktige eller det gale. Det viktige er at det finnes rom for å utforske, fortolke og skape.
Kanskje handler denne prosessen også om å erfare at det finnes mange mulige veier gjennom jorda – akkurat som i livet. Noen røtter møter hindringer, noen vokser rundt hverandre, og andre finner veier vi ikke kunne forestille oss på forhånd.
Vi begynte med en gulrot. Vi endte opp med et felles rom for undring, bevegelse og nye tanker.
