En praksisfortelling
Hvilke egenskaper trenger vi mennesker i framtida?
Hvilke verdier og holdninger ønsker vi å ha?
Dette er en praksisfortelling fra en av pedagogene i gruppa, som tok observatørrollen en vanlig formiddag på Slørskyan.
Det er tirsdagsmorgen, og vi har delt oss i to grupper – noe som ofte skjer på denne tiden av dagen. Én gruppe er ute, og én gruppe er inne. Inndelingen inne skjer naturlig. Noen har satt seg ned og tegner poteter på stoff-, garn- og tekstilrommet, mens andre finner fram leker på Slørsky-rommet.
Jeg trekker meg inn i Slørsky-rommet. Der møter jeg to gutter som har bygget seg et hus. Veggene består av fire bjelker, og gulvet er dekket av puter som de ligger på. Den ene gutten strør «diamanter» over den andre.
«Aaa, æ sola meg, æ», sier gutten som ligger.
En tredje gutt kommer inn i rommet.
«Du kan bli med i leken hvis du vil», sier en av guttene.
«Ja!» roper han begeistret.
Lenger inn i rommet leker to jenter med rever og andre figurer. De ser ut til å holde seg litt for seg selv, borti en sofa. Foran dem står fargerike plastkurver plassert opp ned på rekke og rad.
Jeg beveger meg bort mot dem. Samtidig kommer gutten som nettopp ble invitert inn i leken. Jeg setter meg ned mellom sofaen og kurvene.
«Der er tog!» sier gutten.
«Er toget tomt, eller skal det ha noen passasjerer?» foreslår jeg.
Én etter én setter han passasjerer på toget.
Med en forsiktig, men samtidig ganske bestemt bevegelse, sparker en fot bort en av kurvene, og vi hører: «Krasj».
Jeg venter.
Gutten som laget toget, står og ser på det. Da hører vi:
«Toget har krasja! N. kan reparere det! Han er god på det!»
N. kommer og reparerer. Nå sitter de sammen og leker med de små figurene. Toget kjører videre, passasjerene kommer fram, kurvene blir snudd, og de synger og leker videre sammen.
Jeg trekker meg tilbake og smiler. Jeg kjenner på et håp for framtiden – en framtid som skal bestå av nettopp disse menneskene. Mennesker som tør å være seg selv. Som utfordrer hverandre, og som ser hverandre. De inviterer hverandre inn, og de tar seg tid til å se og lytte. De kjenner hverandres styrker og viser respekt.
Dette er et lag som er bygget stein på stein. De har stått i – og står fortsatt i – konflikter. De ler sammen, spiser sammen, gråter og trøster hverandre.
Dette er en praksisfortelling fra en liten formiddagsstund inne, mens de andre vennene våre arbeidet med potettegning. Dagene våre består av ufattelig mange slike øyeblikk. Vi ser verdien i hvert eneste ett av dem.
Vi vil aldri klare å fange alle disse øyeblikkene. Men hver gang vi fanger ett, kan vi ane alle lagene som ligger bak.
Det er magisk.
