En tegneøkt med poteten
En morgen kommer et barn og en mamma til barnehagen med en bukett av lange potetplanter med røtter på.
«Se hva vi har med!»
Litt senere sitter barnet ved kurven med poteter han var med å plukke dagen før. Han vil tegne en potet.
Vi dekker på med poteter og ark. En pedagog finner frem en vase med vann til potetplantene gutten hadde med seg, og setter den på bordet. Flere barn nærmer seg med nysgjerrighet.
«Hva gjør dere?»
En etter en inviteres de inn, og snart er det fullt rundt bordet. Sammen studerer vi poteten og snakker om hva vi trenger for å tegne den. Barna blir enige om at poteten er gul og finner frem gule blyanter, men de er uenige om hvilken farge jorda har.
«Jorda er brun»
«Nei, den er svart»
«Nei, se her (peker på en rot med jord på), den er sånn brun»
Til slutt henter vi både brune og svarte blyanter, grønne blyanter til bladene og stilkene, og noen flere nyanser som oransje og rød. Så starter vi å tegne.
Flere tar en poter og studerer den nøye før de velger farger og tilnærming.
Undervegs deler de tankene sine med pedagogen og hverandre.
«Det der (peker på det grønne) er røttene, det (peker på det oransje) er poteten.»
Pedagogen: «Jeg ser noen prikker og streker her. Vil du fortelle meg om det?»
«Det er alle detaljene.»
«Poteten hadd så mange prikker at den hadde blitt død.»
«Poteten e gul. Den har ingen prikka, bare litt grønt, og så svart. Det svarte der e jorda. Det (peker på strekene) e røttern.»
«Her e en potet. Her e gress. Her e bladan, og her e stilkan til bladan. Dette e jorda til poteten (peker og forklarer).»
«Den store e poteten. Det brune e jorda og der svarte e steinan.»
«Her e poteten. Det e rota (peker og viser på tegningen). Den e festa i en stein, så det e umulig å ta den opp».
Gjennom barnas tegninger og fortellinger kan vi se spor av hva de vet, tror og undrer seg over ved poteten. Deres erfaringer fra barnehagen og hjemmet deles og flettes sammen rundt bordet, og blir en del av det videre utforskningsarbeidet.
Potetplanten gutten hadde med hjemmefra, og potetene han var med å plukke i barnehagen dagen før, ble en invitasjon til felles utforskning. Når det vi gjør i barnehagen får leve videre hjemme, og når familiene deler erfaringene sine med barnehagen, oppstår en forbindelse mellom barnets to verdener. Dette samspillet gir næring til prosessen vår, og muligheter til å bygge videre på barnas egne erfaringer i fellesskapet. Slik kan nye tanker og erfaringer vokse frem imellom oss.
