Vi blir kjent med gulrota på mange måter

Ettersom årets tema er røtter, har vi invitert familiene til å ta med og dele røtter som er nære dem. En morgen kommer en jente til frokost og har med seg et par spesielle gulrøtter.

Gulrøtter legger vi at med fruktfatet:

«Hvorfor ser den sånn ut?», spurte J.
«Farmor fortalt meg at det kanskje lo en stein eller noe under jorda. Da måtte gulrota finne nye veier å vokse i» svarte P.
«Å, kan æ få smake den?», spurte J.
Vi ønsket å utforske videre med gulrota.

Gulrota er jo en rot de fleste kjenner ganske godt. Hvordan kan den bli en del av prosessen vår? Hvilke potensialer har gulrota som materiale?

En ettermiddag dekker vi på med gulrøtter, skjærefjøler, skåler, barnekniver, rasp, skreller, ståltråd og saks. Jenta som tok med gulrota og tre andre venner er med å bestemme hvilket utstyr vi skal dekke på med. Vi snakker om hva de vet om gulrot og hva den kan brukes til.

«Æ spise den noen ganger rå, noen ganger steika.»
«Kaninan like det.»
«Æ like kake med gulrot.»

Barna prøver seg fram med de ulike redskapene, som gir gulrota ulike uttrykk: finrasp, grovrasp, store biter, lange remser. Noen oppdager at å klippe gulrøtter er vanskelig, og gir seg til å klippe stilkene i stedet. Ståltråden blir liggende urørt.

Etter hvert oppdager vi at de ulike formene for gulrot smaker ulikt:
«Det smake som kake» sier noen om finraspet, mens remsene «smaker som gulrot».

Pedagogen spør seg: Hvordan kan vi bli kjent med gulrota på nye måter? Kan den være noe mer enn mat? Hun har jobbet med gulrota under studiedagene, og velger å gå foran med en provokasjon: på bretter rasper hun en stor haug med finraspet gulrot, som hun tar i hendene og klemmer over en skål. Det renner oransje dråper mellom fingrene og ned i skålen. «Oj!» sier ett av barna. «Det er saft!»

Flere vil prøve å klemme saft ut av gulrotraspet, og oppdager at for å få til det må vi bruke et av de fineste mønstrene på raspen. De prater om å invitere mammaene og pappaene på fest, og servere gulrotkake og gulrotsaft. Vi heller gulrotsaft i noen små glass og tar en prøvesmak.

«Det smake som godteri!»
«Ja, det smaker søtt.»

Det er fremdeles gulrotens matnyttiget som er i fokus, og for å åpne opp utforskningen ytterligere, velger pedagogen å ta saft-provokasjonen et steg videre. Hun tar et hvitt ark som ligger like ved og begynner å male på papiret med saften. «Ka gjør du? Male du en sol med safta?» Noen av barna henter seg også ark, og prøver seg frem med gulrotsafta og stilk som pensel. Etter hvert finner de egne teknikker, og maler med bladene eller en større gulrotbit.

Vi får en «smakebit» av denne egenskapen ved gulrota før vi må avslutte for dagen, men tar erfaringene med oss videre. Når vi deler røttene våre med hverandre, åpner det for nye muligheter.