Alle mine killinger, kom hjem! killingene tør ikke for reven.– Hva spiser han? Kjøtt! – Hva drikker han? Blod! Kom allikevel …..
I leken trenger vi en mamma, en rev og flere killinger. Uten erfaring med leken kan noen tenke at en bjørn trengs. Andre, som har erfaring med leken, vet at reglene sier noe annet. Til å begynne med lekes den etter reglene, men etter hver nyanserer 3 åringene leken. Flere mammaer osv.
Boka vår, som er et støtteverktøy utarbeidet av barnehagen, sier: Pedagogisk dokumentasjon er et verktøy som støtter oss i å utvikle vår barnehage til en lærende organisasjon for barn og ansatte.
Dokumentasjonen vår blir til pedagogisk dokumentasjon når personalet og barna reflekterer over den.
Pedagogisk dokumentasjon består av fem elementer: observasjon, dokumentasjon, delingskultur, refleksjon og tolkninger og valg.
Denne uken har vi samlet oss for å snakke om arbeidet. Arbeidsveggen har vært et spontant samlingspunkt for samtale. Men også et treffpunkt der hele gruppa har hatt «samlingsstund» og delt tanker om sitt arbeid og om den samlende dokumentasjonen. De har delt tanker om tegningene, lyttet, diskutert. Spørsmålet som vi løftet i gruppa, er om vi skal skrive hvem disse menneskene er. Eller om barna vil formidle det verbalt selv.
Pedagogisk dokumentasjon er nyttig for oss på flere områder. For å få flere perspektiv, større forståelse, reflektere rundt barns intensjon og hvilken retning arbeidet tar.
Pedagogisk dokumentasjon blir et verktøy for å synliggjøre barnas tolkninger. I denne prosessen er det karneval. Veien mot en karnevalsfest der de selv er aktive i prosessen og dokumentasjon.
Parallellt med denne prosessen navigerer pedagogene og vi tar ulike valg.
Hvordan kan vi synliggjøre tegningene slik at barna får et eieforhold til veggen? Er veggen egnet til at barna kan invitere foreldre inn og dele med foreldre? Er veggen i passe høyde for at barna kan dele sine ideer med venner, pedagoger og foreldre?
Hvordan skal dokumentasjonen legges frem? Hvor skriver vi? Hvordan presenterer vi barnas uttrykk i tegningene? Hvordan gjør vi dette med respekt for barnet og med verdighet? Hvordan møter vi barnas uttrykk?
Som for eksempel hvordan vi skal klippe ut tegningene. Det viktigste verbet vårt er å «lytte». Vi reflekterer sammen i gruppa, og sammen med barna for å ta best mulig valg.
Pedagogisk dokumentasjon foregår på flere plattformer i barnehagen. Mellom pedagoger, mellom pedagog og barn, og mellom barn – barn.
Hvordan kan det se ut på en fest? «Flagg, fine tegninger og kakestrøssel kan vi ha på fest», kommer det ivrig fra jente. «Et rosa flagg».
«Kan vi lage det rosa flagget av papirmassen?», spør den voksne» «Jaa!».
Når arbeidsøkten er i gang er det flere deltakere som kommer med forslag om et gult, lilla, blått og regnbueflagg. Flagget blir formet av papirmassen og fargesatt av silkepapir og kreppapir.
Det skal være karneval på barnehagen 10. mars. Når vi spør barna på Månegruppa hva karneval er, så opplever vi at de ikke har noen referanser til begrepet karneval. Pandemien har gjort at barna ikke har noen erfaring med barnehagens prosessorienterte karnevaltradisjon.
Gjennom observasjoner ser vi at fest er noe de ofte leker. Hvordan er det på fest eller selskap? Spørsmålet skaper en del av praten rundt fruktmåltidet en dag. «Vi kan pynte med tegninger, rosa flagg og kakestrøssel».
Fest er et begrep barna kan dele erfaringer fra.
Hvordan kan vi tilrettelegge for å forberede slik at barnas tanker kommer frem?
Er karnevalsfest mer forklarlig enn bare karneval?
Tegninger er et uttrykk som flere og flere i gruppen viser interesse av. Tilretteleggingen av papir og nye tegneredskap har inspirert.
Mange mennesker er blitt tegnet i rundt arbeidsbordet denne uken. Kan tegningene være vår start på karnevalsprosessen?
Vi tar frem et stort kreppapir som blir en base der alle kan bidra med sine tegninger og tanker. En jente finner litt lilla kreppapir. «Skal vi bruke det lilla papiret som et rom til en fest?». Dette blir møtt med engasjement og iver.
Kanskje blir dette vår inngang for treåringen til å forstå tradisjonen karneval?
Det nye året har startet med et vakkert vinterlandskap. Trærne er dekket av snø og i akebakken er det yrende liv. Vi har fire akematter som er flittig brukt, og disse må vi dele på. Et annet utgangspunkt enn hjemme, der vi har et eget akebrett /matte.
Barna opparbeider motorikk og kognitiv evne til å vurdere egne grenser. De erfarer hvordan man skaffer seg oversikt, de er observant, de lytter og set. I bakken handler det om å navigere seg frem i blikk og lyder. Alle sanser blir tatt i bruk og barna erfarer å styre med sin egen kropp, bremse, beregne fart, få i fart, trekke opp matten, stå på matten, ligge på matten, gjøre plass til en venn.
Men det sosiale i akebakken kan være like krevende for treåringen, og like så viktig.
I akebakken gir fellesskapet både glede og utfordringer. Blir jeg invitert inn? Må jeg spørre? Hvilken tilnærminger/strategi passer for å få innpass? Forhandlinger, gjøre avtaler, dele ideer. Barna erfarer å vise hensyn.
Vi observerer en utvikling i kulturen i bakken fra tidligere i vinter. Fra å observere andre som aker. Til å hive seg ut i bakken med hodet først.
Akinga blir et verktøy i avskjeden og en arena for å finne en venn, et fellesskap og å bli invitert. Men også det å kjenne på nederlag når det ikke passer å sitte på, eller det å bli rutsjet i fra.
Når vi samtaler om akinga med barna setter de ord på og beskriver for oss. De beskriver nyanseringen slik: «Når det er mykt er det arti å kræsje». «Når det er hardt er det ikke arti». Vi ser at de erfarer en nyansering der endringer skjer hele tiden, og akebakken som en læringsarena full av liv.
