







Gjennom prosessen med strå, har vi vært bevisste på å gi barna oppgaver. Vi har hatt arbeidsøkter der vi har sett på detaljer i strået, ved hjelp av forstørrelsesglass, mikroskop og bilder som vi har zoomet inn og ut. Barna har tegnet alt fra hele strået, til detaljene i hvert unike strå.
Denne uka var bordet på materialrommet dekket med kyllinger. To gule kyllinger som så ganske like ut. Barna studerte kyllingene fra ulike vinkler og perspektiv. De snudde og vendte på kyllingene mens de tegnet for å få med seg alle detaljene. De fant ut at føttene hadde ulik form og farge, nebbene var ulike i størrelse og farge og kroppene hadde litt ulik fasong.
Erfaringene og detaljene de har med seg fra stråprosessen, tar de med seg videre i utformingen og skapelsen av kyllingen.
I dag fikk vi besøk av en mamma som laget vårruller til karnevalet sammen med barn og voksne.
Gode lukter sprer seg i hele barnehagen.
Barna kommer inn på kjøkkenet for å bidra, stille spørsmål og bare se og være i matlaginga.
Tusen takk!
Et karneval hos oss på Planetringen handler ikke om en enkeltstående dag, men en lading fra nyttår og frem mot en festdag i februar.
Prosessen med strå går parallelt med at vi lager kostymer, forbereder pynt og skaper forventninger og øyeblikk som gir oss glede, spenning, samhold og opplevelser sammen.
Gjennom å sy kostymer kommer barna med tanker rundt strået, hvordan farger det kan ha, hvordan det ser ut nederst, øverst, at strå ser forskjellige ut, hvordan de beveger seg og hvordan de høres ut når vi går på dem eller rister de.
Vi synger sangen «Strået» (Frida Ånnevik) som barna har øvet på hjemme. Den har mye tekst og tonene beveger seg opp og ned, men barna vil lære den og de fleste kan den nå.
Vi ser alt i en sammenheng, strået, kostymer, rommene både inne og ute, i musikken, i samtalene,
I det ene rommet kan barna sy, i gangen kan noen rive stoffstrimler, barn kommer stolte med eggekartonger som skal males i fine farger, på malerommet blandes det farger og eggekartongene males. Sammen skaper vi en lading mot noe stort, noe spesielt, noe som betyr mye for oss… En festdag.
Når vi går på tur møter vi mange forskjellige vekster. Vi oppdager farger, struktur, mønster, ulikheter.
På turen i dag oppdaget et 4-åring denne tresoppen. «Se, den har skinn på sæ». Han fanger oppmerksomheten til pedagogene, som viser sin interesse for funnet. De setter seg ned, kjenner på «skinnet», tar bilde, vi zoomer inn. (Noe vi har gjort flere ganger i prosessen med strået). Det blir en samtale og noe felles, et mikroøyeblikk som som setter i gang noe verdifullt, noe ekte. For det må være ekte om en samtale skal føles god og meningsfull.
Hvorfor oppdager barnet disse detaljene i denne tresoppen?
Hvorfor er slike øyeblikk så viktig både for barn og voksne?
Dette handler jo om en tresopp, ikke strå som er gruppas fordypningsemne? Kan vi gi så mye oppmerksomhet til dette funnet?
Kan barnets funn og evne til å oppdage slike detaljer ha betydning for vår fordypning?
Står dette øyeblikket alene eller kan det sees i en større sammenheng?
Jobber vi i prosess kun når pedagogene er forberedt på det? Hva er å være forberedt?
Den ene pedagogen tok med seg dette øyeblikket til en klok kollega på en annen gruppe. Hun sier at dette er et øyeblikk som kommer av at barnet gjennom stråprosessen har trent blikket sitt, lært å oppdage de små detaljene i det som lever rundt oss. Han tar seg tid til å studere sitt funn, han går ikke bare forbi og tar det som en selvfølge. Han møter interesse fra både barn og voksne, noe vi vet gir næring til mer utforskning. Da tenker vi at vi snakker om hele hensikten med å jobbe i prosess.
Etter å ha lagt tresoppen litt til side,vandrer gutten videre på sin oppdagelsesferd og setter seg ned ved en stein fullt av vanndråper…